Tør vi stille opp for ofrene – når det koster?

19. september 2011
Posted in Nyheter

Vårt styremedlem, Marit S. Bjørkevoll, hadde på søndag et innlegg i VG. Det er med stolthet vi her presenterer hele artikkelen:

Når vi gjør ingenting

Det var en vakker solfylt dag i Texas, og vi var en gjeng norske damer på vei til Holocaust Museet i Houston.  Lite visste jeg om hvilket enormt inntrykk akkurat dette besøket skulle etterlate. Vi har jo hørt om Holocaust før; vi har sett de grufulle bildene; vi har lest Anne Franks dagbok, og vi har lest, sett og hørt så mange andre historier. Allikevel, dette besøket skulle gjøre et uutslettelig inntrykk på meg. På grunn av noen få ord. Noen få ord som Hazel, vår fantastiske, innsiktsfulle guide sa med sorg i stemmen: «10 % av tyskerne ble nazister og var direkte involvert i Holocaust, 5 % drev aktivt motstandsarbeid, og resten, 85 %, gjorde ingenting. Derfor prøver jeg å si til ungene på skolene: ikke gjør ingenting. Når vi gjør ingenting, gjør vi noe; vi tillater at det skjer».

Vår guide på museet skulle senere fortelle meg sin historie fra krigens dager. Familien bodde i London den gangen, men fordi London ble bombet, ble barna sendt fra byen ut på landet. Hazel reiste med sin eldre søster til en dame som fikk betalt for å huse barna fra London. Men hun var ikke snill med barna, spesielt ikke mot de to jødiske søstrene. Det var nemlig ikke bare i Tyskland Jødene ble mislikt. Fordi de to søstrene ikke var jevngamle, ble de sendt på to forskjellige skoler. Søsteren fulgte henne til skolen første dagen, og alene og med sommerfugler i magen trådte hun inn i det lille skolebygget. Læreren så strengt på henne og presenterte henne for klassen: «Dette er Hazel, hun er fra London, og hun er Jøde. Hazel, vær så god og sitt!» I første friminutt tok ungene henne. Hazel hadde musefletter, og de bandt flettene henne rundt flaggstanga før de gikk løs på henne. Der stod hun, fastbundet og livredd - hele dagen - helt til søsteren kom for å hente henne. Søsteren, som var eldre og modigere, fikk henne løs, og deretter gikk hun inn til læreren og spurte vantro hvorfor hun ikke hadde hjulpet søsteren. Svaret hun fikk, var: «She is a Jew, she better get used to it».

Mobbing er terror

Å trekke paralleller mellom Holocaust og mobbing i skolegården, kan synes ekstremt. Men det er de samme psykologiske mekanismene som førte til at 6 millioner mennesker ble utryddet, som gjør at mobbing kan finne sted uten at medelever og lærere reagerer. Sentralt i disse mekanismene er at når flere gjør noe sammen, og når mange ser på uten å gjøre noe, da blir udåden legitimert. For offeret oppleves selvfølgelig ikke overgrepene mindre smertefulle om overgriperne er mange, tvert imot, det øker lidelsen, og det øker avmakten.

Gjengmobbing – terror satt i system

Gjengmobbing er et diktatur i miniatyr, og som i de fleste diktaturer sitter det en leder på toppen, en liten tyrann som styrer «showet».  Den lille diktatoren har en karismatisk og sterk personlighet, og han /hun blir beundret for sin selvsikkerhet og sjarme. Han har høye tanker om seg selv og liker oppmerksomhet, og han liker å styre.  Det er lett for den lille diktatoren å samle rundt seg et lite hoff av fortrolige, barn som vil sole seg i lederens popularitetsglans. Ved å definere gjengen som suveren og alle andre som tapere, oppnår lederen å styrke lojaliteten til gjengen. Alle ønsker jo å være på vinnerlaget.

Man skulle tro at det å være suveren, var nok, men dette barnet har et behov for å hevde seg som går ut over det normale. Han har behov for stadig å få bekreftet sin makt, og han har funnet en raffinert metode. Ved å definere en syndebukk, en fiende av gruppa, oppnår han både å styrke samholdet i gjengen og å spre frykt for å utfordre ham. Hvem ønsker vel å bli gjengens neste mobbeoffer? Desto flere det er som deltar aktivt i mobbingen, jo mer legitimeres mobbingen. Det MÅ jo være en grunn til at nettopp dette barnet blir mobbet. Det må jo være noe rart med ham.. Vi må vise at vi tar avstand fra ham. Alle gjør det jo….

Gjengmobbing - et fryktregime

Det er også slik at desto flere som mobber sammen, jo mindre er sjansen for at medelever tør å stille opp for offeret. Det gjelder også barn som ikke er med i gjengen. Selv barn som tidligere har vært venner med mobbeofferet, har en tendens til å skygge unna når kameraten/venninnen får mobbens søkelys på seg.  Overmakten blir for stor, risikoen for høy. For det utsatte barnet blir tapet stort. Venneløs og alene i skolegården blir han enda mer sårbar, og en vergeløs skyteskive for mobberne.

Tør vi stille opp for ofrene – når det koster?

Sannsynligvis reduseres også sjansen for at de voksne griper inn når det er mange som mobber. Etter skyte-episoden den 22.7.2011, reagerte folk spontant. Tragedien var et angrep på «oss». Vi identifiserte oss med de som ble rammet og familiene deres. Vi har tatt kraftig avstand fra handlingene og holdningene til gjerningsmannen.  Vi har fremstått som et raust, inkluderende folk. Det er flott, men har sympatiaksjonene egentlig kostet oss så mye? Vi har kalt tragedien på utøya for terror, men det var tross alt snakk om en gjerningsmann, en gal mann som ikke representerte så mange andre enn seg selv. Da er det ikke så vanskelig å stå sammen med de andre og vise sympati for ofrene og deres familier. Det er ikke like lett å stå opp for et barn som blir mobbet. Lærere syter med å ta tak i gjengmobbing. Det krever mye av dem å rydde opp i slike saker. Ikke bare skal de håndtere mobberne, men også foreldrene deres. Det krever også mye av de andre foreldrene å stille opp for offeret og hans familie. De kan risikere at deres eget barn blir ekskludert fra «det gode selskap». Det er et paradoks; desto flere som er involvert i mobbingen, jo mer alvorlig er det for offeret, men jo mindre er sjansen for å få hjelp.

Hvorfor lar vi det skje?

Otto Jespersen har sagt: «Mobbing har mange positive sider. Det er starten på et spennende liv for den som mobber, men viktigst av alt: Mobbing bidrar til å luke ut taperne på et tidlig stadium». Jespersen er flink til å peke på grums i folkesjela. Slike holdninger er det få iblant oss som vil vedkjenne seg, men da spør jeg; Hvorfor fortsetter da mobbing å være et stort problem i skolene?  Hvis vi alle er enige om at mobbing er uakseptabelt, hvorfor er det da et økende problem? Hver dag er det foreldre som i sitt stille sinn tenker – heller ditt barn enn mitt. Hver dag er det lærere og rektorer som toer sine hender og er mer bekymret over å bli upopulær blant flertallet av foreldre enn å hjelpe barnet som blir mobbet. Hver dag er det politikere som vegrer seg for å vedta konkrete sanksjoner mot mobberne. De er bekymret for mobberens rettssikkerhet. Hva med rettsikkerheten til de barna som blir mobbet?

Den dagen i Texas åpnet øynene mine. Da jeg forlot museet, rant tårene. Ordene hadde brent seg inn i meg. «Når vi gjør ingenting, gjør vi noe; vi tillater at det skjer».

Marit S. Bjørkevoll