Sosial kompetanse er viktig mot mobbing

Vi har fokus på en meget viktig side av mobbearbeidet, å styrke barnas sosiale kompetanse. Det beste er å unngå mobbing, hinderet er raushet og innsikt. Forfatteren er Fagsjef skole og barnehage i Eide kommune, Kim Atle Kvalvåg. Artikkelen ble publisert i Romsdals Budstikke 19. mai.

Sosial kompetanse – Den første basisferdighet

Daglig ser jeg alt for mange elever som sliter i det sosiale samspillet. De sliter med sosiale regler, de viser liten raushet for hverandre, og de sliter med å bli akseptert av andre. Det er disse elevene jeg er aller mest bekymret for. Elever som har faglige utfordringer blir relativt raskt plukket opp, og de får hjelp gjennom tilpasset opplæring eller eventuelt spesialundervisning. Men hva med de som strever sosialt? Får de den hjelpen de trenger? Dersom elevene ikke får trening i sosial kompetanse, er sjansen stor for at de ender som mobbere, som mobbeoffer, eller på annen måte havner utenfor det sosiale samspillet som vi mennesker er så avhengige av. Dette må man jobbe med hver dag i klasserommet, og det må vies mye større plass og bevissthet enn det er i dag.

I forarbeidet til dagens læreplan i skolen, definerte departementet det de mente var de 5 mest grunnleggende ferdighetene. Sosial kompetanse måtte vike for regning, lesing, skriving, muntlige ferdigheter og digital kompetanse, og ble plassert i del 2 av læreplanen, sammen med andre prinsipper for opplæringen. Ble ikke dette en nedprioritering av den viktigste ferdigheten som vi må tilegne oss for å lykkes som mennesker?

Hvordan gjøre skolen mobbefri?

I 2011 startet Undervisningsdirektoratet sitt prosjekt «Manifest mot mobbing 2011 – 2014». Ordførerne i alle kommunene ble oppfordret til å signere manifestet. Det har naturligvis aldri vært meningen at dette arbeidet skal stoppe etter en slik signering, men man kan stille et spørsmål ved prioriteringen til departementet og direktoratet. Først signaliseres det at sosial kompetanse ikke er av de mest viktige ferdighetene. Etterpå begynner arbeidet med å få skolen mobbefri. Hvordan kan skolen bli mobbefri dersom elevene ikke har grunnleggende kunnskap, ferdigheter og holdninger som gjør det mulig å etablere og vedlikeholde sosiale relasjoner? Utdanningsdirektoratet har kommet med andre artikler, rundskriv og veiledninger som fremhever viktigheten av sosial kompetanse, men jeg spør om dette er tilstrekkelig. Arbeidet med sosial kompetanse er naturligvis et skolelederansvar, men det er ikke enkelt å prioritere en oppgave som ikke har en fremtreden plass i læreplanen.

Full åpenhet i klasserommet

Det er en utfordring å timeplanfeste arbeidet med sosial kompetanse. Skoledagen er en sosial prosess, og elevene opplever suksesser og nederlag i sin streben etter å få sosial aksept. Her må elevene få daglige tilbakemeldinger på hvordan de lykkes, og hjelp til å bli enda bedre. Man må skape et klassemiljø som er preget av raushet og åpenhet. Dette er nøkkelen til å lykkes. Jeg har tro på å snakke åpent i klasserommet om hverandre. Alt for mye har blitt tiet i hjel fordi læreren er redd for å stigmatisere enkeltelever. Jeg har ikke tro på at dette er veien å gå. Å tro at elevene ikke kjenner hverandre, er å undervurdere de på det sterkeste. Jeg tenker ofte tilbake på min egen skoledag. Vi hadde full kontroll på hverandres egenskaper. Vi visste hvem som var best i fotball, vi visste hvem som var best i matematikk, og vi visste hvem som måtte ha spesialundervisning med logoped. Logopeden kom forresten hver fredag, åpnet døra så vidt på gløtt og vinket med pekefingeren for å få «Per» til å komme til han. Dette gjorde han fordi ingen skulle vite at Per hadde et problem. Som om ikke vi visste det. Læreren snakket aldri om dette i full klasse, nei «Per skulle bare ut å snakke med noen». Det var slik sånne ting skulle håndteres, men jeg er usikker på om dette har endret seg. Er det ikke bedre å ha full åpenhet om dette? Naturligvis innenfor rimelighetens grenser.

Nøkkelordet er raushet

Vi er alle gode på noe, men må øve på noe annet. Dette er forskjellig for alle mennesker. Som lærer hadde jeg for noen år siden en autist i klassen min, og jeg fikk spørsmål fra mange foreldre som ble svar-skyldig når barna deres lurte på hvorfor autisten brukte bleier. Jeg ba de si det som det var: Han trengte trening i å gå på do. Var det virkelig lov å si sånt? Elevene aksepterte dette helt greit. Aldri ble han ertet fordi han ikke hadde lært å gå på do enda, men det var fordi det var full åpenhet om dette i klasserommet mitt.

Vi snakket daglig om hverandres styrker og svakheter. «Truls synes det er vanskelig å sitte i ro på plassen sin, så av og til må han få bevege seg litt. Men dere andre har lært å sitte i ro, så derfor får ikke dere lov.» «Lise er veldig flink til å stille spørsmål, men hun må øve seg på å rekke opp hånda si». En slik åpenhet skaper raushet overfor hverandre, og skaper en større forståelse for at vi er ulike og trenger øvelse i forskjellige ferdigheter. Hvorfor tie om noe som alle vet, eller som alle bør vite? Det skaper gode vekstvilkår for mobbing dersom noen er annerledes og vi ikke har snakket om hvorfor det er slik. Min bestemor var verdens snilleste menneske, men når det kom en selger med annen hudfarge enn seg selv, ble hun fryktelig sint og jaget han på dør. Hvorfor gjorde hun det? Jo, hun kjente ikke noen med den hudfargen fra før, og hun var redd for det ukjente. Slik tror jeg vi alle er. Når noe er ukjent for oss, blir vi usikre, redde eller sinte. For å beskytte eller forsvare oss går vi til angrep. Nøkkelordet her blir derfor raushet: Vi må ta inn over oss at vi er forskjellige, og vi må utvikle våre evnet til å vise empati.

Tidlig innsats

Jeg tror mange av oss trenger å gå i oss selv og tenke om vi virkelig viser raushet og empati for alle rundt oss uansett hudfarge, religion, bakgrunn, atferd eller væremåte. Barna våre må i alle fall lære dette, og skolen må bli bevisst på denne viktige oppgaven, enten det er et skolelederansvar, et læreransvar eller et politisk ansvar. Dette handler om forebygging og tidlig innsats som må være i fokus hele tiden for å få stoppet mobbing, og for å skape trygge og sosialt kompetente barn. Kanskje må sosial kompetanse må inn som den sjette basisferdighet i læreplanen, eller aller helst: Som den første basisferdigheten.

Kim Atle Kvalvåg

Fagsjef skole og barnehage i Eide kommune.

Twitter: @kimatle