Fylkene trenger et mobbeombud

Kronikken er skrevet av Marit S. Bjørkevoll

Publisert i Stavanger Aftenblad 16. februar 2012

Telefonen ringer sent en ettermiddag, og i andre enden presenterer en kvinne seg. Hun trenger hjelp. Hun er fortvilet. Hun er sliten, og hun har nesten mistet troen på at det finnes hjelp å få. Hun er mor, og barnet hennes blir mobbet.

I Norge har vi hatt fokus på mobbing i mange år. Det har vært satt i gang mobbekampanjer, skrevet under mobbemanifest, vært gjort mye forskning på problemet og det er vedtatt en lov som plikter skolene å sikre en trygg skolehverdag for barna våre. Allikevel er det dessverre et faktum at til tross for økt fokus og holdningsskapende arbeid, blir fremdeles mange barn i Norge mobbet. Det er dessverre også et faktum at selv om de fleste skoler tar mobbing på alvor, er det også lærere og rektorer som ikke evner eller vil ta den krevende jobben det er å få slutt på mobbing. Når det skjer havner foreldrene i en fortvilet situasjon. Da blir mobbingen deres ansvar, og de får en tung bør å bære. Å se barnet lide, og ikke vite hvordan man skal hjelpe, er hjerteskjærende. Foreldre som er i denne situasjonen, trenger hjelp og støtte.

Buskerud fylkeskommune går foran

Foreldrene trenger støtte og råd, og ikke minst trenger de informasjon om hvilke rettigheter barnet har og hvilke plikter skolen har. I Buskerud fylke har de tatt konsekvensene av dette og vedtatt å opprette et mobbeombud. Mobbeombudet vil være en klageinstans og alliert for foreldre og elever i kampen mot mobbing - i tilfeller der man ikke har funnet en løsning på den enkelte skole. Vi mener at dette er et svært viktig tiltak, og vi håper at resten av landets fylker vil komme etter. Et barn som må tåle mobbing over lang tid kan få skader for livet. Det kan vi ikke tolerere i Norge i 2012.

Bukken og havresekken

I dag er foreldrene prisgitt skolens ledelse i forhold til å bli informert om rettigheter og saksgang. Det er svært uheldig. I de tilfellene der skolen benekter mobbing, vil de se på foreldrene som brysomme og en trussel mot skolens gode navn og rykte. Da er motivasjonen laber i forhold til å informere om opplæringsloven, forvaltningsloven og klagerett. Vi vet at skolen sjelden overholder informasjonsplikten de har i henhold til forvaltningsloven. I realiteten hender det derfor ofte at foreldrene ikke blir klar over at skolen faktisk er lovpålagt å sette igang tiltak før etter at de har gitt opp og har tatt barnet ut av klassen eller skolen. Har fylket et mobbeombud, vil foreldrene ha en instans de kan forholde seg til som på et objektivt grunnlag kan informere om hva de kan gjøre for å hjelpe barnet.

Det er også knyttet forhold til selve saksgangen som gjør at foreldrene trenger hjelp av noen utenfor kommunen som kan tale deres og barnets sak. Som oftest er det skolesjefen som er klageinstans i mobbesaker. Skolesjefen har med høy sannsynlighet selv vært rektor, og spesielt i små kommuner har han/hun tette relasjoner til rektor som medarbeider. Sannsynligheten for at skolesjefen har større tiltro til en pedagogisk korrekt rektor enn til fortvilte, frusterte foreldre, er overhengende. Derfor trenger foreldrene en støttespiller som kjenner skolen, som snakker samme språk som skolefolket og som har autoritet.

Lang saksgang skaper mobbeoffer

Jo lenger tid det tar før det blir grepet fatt i mobbingen, jo større er sjansen for at barnet blir stigmatisert og “gror fast” i rollen som mobbeoffer. Derfor er det uhyre viktig at mobbing blir tatt tak i så tidlig som mulig. Opplæringsloven sier at dersom en elev eller forelder ber om tiltak, skal skolen snarest mulig behandle saken e. Så snart som mulig bør i denne sammenhengen være nesten umiddelbar. Vi må huske på at når foreldrene først får kjennskap til problemet, har det mest sannsynlig pågått lenge allerede. Ingen barn har lyst til å fortelle at de blir mobbet! Hvis skolen da ikke tar problemet på alvor og trenerer saken, vil barnet ta stor skade. Derfor trenger foreldrene et mobbeombud som kan legge press på skolen og bidra til at mobbingen blir stoppet så snart som mulig.

“Sitt beste” er ikke godt nok

Lærere og rektorer gjør sitt beste, og det må være godt nok, vil noen si. Når ikke foreldrene til mobberne vil samarbeide, er det ikke mer skolen kan gjøre, vil andre si. Det er vanskelig å få stopp på mobbing når det har dannet seg en mobbekultur i en klasse eller på en skole. Men selv om det er vanskelig, kan ikke skolen gi seg før de har fått satt en stopper for det som skjer. Nylig slo Høyesterett fast at det ikke er nok å gjøre sitt beste. En mann ble tilkjent nærmere en million i erstatning fordi en skole i Kr.sand kommune ikke fikk slutt på mobbingen. Når skolen ikke makter å stoppe mobbing på egen hånd, må de søke ekstern hjelp. Da kan et mobbeombud bidra til å ha riktig fokus.

Et mobbeombud kan hjelpe skole og foreldre til å hjelpe barna

Vi vet at de aller fleste skoler gjør en fantastisk jobb i forhold til å gi barna våre en trygg skolehverdag. Lærere og rektorer er imidlertid like forskjellige som alle andre. Ikke alle orker å ta den krevende jobben det er å sørge for at mobbing stoppes. Det er også foreldre som ikke orker å kjempe for at ungene dere skal ha det bra, men de tilhører en sjelden rase. De aller fleste foreldre vil bli løver og løvinner når de ser barnet lide. Når de da møter en skole som snur ryggen til, havner de i en fortvilet situasjon. Til slutt må mange velge mellom pest og kolera. Enten la barnet fortsette å lide, eller ta barnet ut og utsette dem for påkjenningen det er å finne seg til rette i en ny klasse eller ny skole. Slik skal det ikke være! Derfor må vi ha et mobbeombud som kan hjelpe foreldre og barn når skolen svikter.