Mange skoler følger ikke loven

Skrevet av styremedlem Marit Bjørkevoll

Kronikk publisert i Stavanger Aftenblad 5. oktober 2013

Ifølge opplæringsloven paragraf 9a-3 skal skolen fatte enkeltvedtak når det varsles om mobbing. Men mye tyder på at mange skoler overser denne bestemmelsen. Det er faktisk et lovbrudd.

Det finnes ikke mobbing på vår skole, sa en rektor ved en Stavangerskole for ikke lenge siden. Jeg vet sannelig ikke om man skal le eller grine av slikt. Både vanlig folkevett, forskning og de årlige elevundersøkelsene viser at det finnes mobbing på alle skoler. Hadde derimot rektor sagt at «på skolen vår jobber vi kontinuerlig for å avdekke og stanse mobbing», hadde han fortjent en honnør. Mobbearbeidet er en jobb, en krevende, men uhyre viktig jobb. For dersom skolene går inn tidlig i mobbesaker, kan man få satt en stopper for mobbingen før situasjonen blir fastlåst og skadene for store. Ifølge opplæringslovens § 9a-3 skal skolen fatte enkeltvedtak når det varsles om mobbing. Men mye tyder på at mange skoler overser denne bestemmelsen. Det er faktisk et lovbrudd. Både Fedrelandsvennen og Bergens Tidende har i løpet av våren gjennomført undersøkelser i skolene i regionen for å finne ut om loven etterleves, og resultatet er nedslående. Loven har eksistert siden 2003, men svært mange skoler har pr i dag ikke fattet et eneste enkeltvedtak.

Foreningen Mobbing i Skolen har kjennskap til at det også i Oslo har vært klare brudd på Paragraf 9.a.3. Og da må vi spørre: Har Oslo kommune oversikt over hvor mange skoler det er som ikke fatter enkeltvedtak, og hvorfor følger ikke skolene loven?

Synes de at mobbing ikke er så farlig? Dreier dette seg om holdninger? I et barneselskap var jeg en gang vitne til at et barn ble utestengt fra leken. Men istedenfor å gripe inn, trakk moren i huset på skuldrene og mente at barn er barn, og for å bøte på skaden gav hun godteri til det utsatte barnet. Er det slik det foregår i skolen også? Skal vi toe våre hender og overlate barna til seg selv, og så bare bøte på skadene til barna som har fått skader på sjelen? Nei, sier loven; det skal vi ikke. Skolene skal være et trygt sted for alle barn. Og skolene skal drive et kontinuerlig arbeid for å avdekke og stoppe mobbing. Det handler om grensesetting. Et begrep som er selvfølgelig i all barneoppdragelse, men som skolen altfor ofte vegrer seg for å ta ansvaret for.

Mangler de kompetanse? Mye tyder på det. Ved en av lærerskolene på Vestlandet har studentene kun en forelesning om mobbing på alle de tre årene de går på skolen. Kan vi forvente at de i løpet av en forelesning skal lære hva mobbing dreier seg om, lære hvordan de skal lage enkeltvedtak iht. forvaltningsloven, lære hvordan de kan hjelpe eleven som blir mobbet, hvordan de skal håndtere mobberne og hvordan de skal unngå at mobbesaken blir en konflikt der alle til slutt blir tapere? Svaret gir vel seg selv. Lærerne trenger mer kompetanse. Opplæringsmiljø og sosial kompetanse må bli et hovedfag på lærerstudiet. Ingenting gror på steingrunn, og barn må være trygge og trives for å kunne lære.

Mangler de ressurser? Rektor har en travel hverdag, og den administrative staben på skolene er ikke stor. Da er det selvfølgelig krevende å følge en formell saksgang hvor man må følge bestemmelsene i forvaltningsloven, og det er nok enklere å kalle problemet et engangstilfelle, ta en samtale med barna og be alle være snille mot hverandre. Så har man gjort noe. Et enkeltvedtak krever så mye mer. Det krever at alle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven følges, at det vedtas tiltak, at vedtaket grunngis, at partene blir holdt underrettet, at man opplyser om klageadgang og at tiltakene evalueres. Det krever mye arbeid; det er det ingen tvil om. Men de som styrer i dette landet mener at det er så viktig at det blir satt en stopper for mobbing at de har vedtatt en lov om hvordan disse sakene skal håndteres. Det må skolene ta konsekvensen av, og hvis skolen mangler ressurser, må det tas opp med skolens eier. Kommunene har råd til å bygge konserthus. Da har de også råd å sørge for at barna våre ikke utsettes for mobbing på skolen.

Det er et faktum at mange skoler ikke følger saksgangen i mobbesaker slik loven krever, men i dag er det ingen som har oversikt over hvor mange og hvilke skoler dette gjelder. Det finnes sikkert mange grunner til at skolene ikke etterlever loven, men ingen av dem holder. Loven fastslår at skolen har et ansvar for det psykososiale miljøet på skolen. Og snart fatter regjeringen med stor sannsynlighet et vedtak som gir dem en vektig grunn til å ta det ansvaret på alvor: Skolene får bevisbyrde i erstatningssaker. Endelig. Det er et gjennombrudd for mobbearbeidet. Jeg håper vi om 100 år vil vi se oss tilbake og synes det er grotesk at man på 2000 tallet påla folk til å sende barna til en skole som ikke tok ansvar for at barna hadde det bra der. Det er ikke slik at fordi noe “alltid har vært slik”, bør det fortsette å være det. Det er på tide at skolens eier tar et tak og påser at skolene følger den loven som er ment å sikre barna en trygg skolehverdag.