Vi kjenner bygedyret

Vår kommentar til Øygard-saken

Som engasjert i arbeid mot mobbing har jeg fulgt Vågå saken med stor interesse. Det lille bygdesamfunnet har blitt brettet ut i hele landet og fått den tvilsomme æren av å vekke ordet “bygdedyr” til live. Vi som jobber i Foreningen Mobbing i Skolen kjenner dyret godt. Nå har styret i Vågå AP bedt Rune Øygard vurdere sin stilling, han har fått klar beskjed om at han er uønsket som ordfører. Vi kunne se pressede lokalpolitikere streve i blitzregnet. De virket sårbare der de svarte på haglskuren av spørsmål fra skarpskodde journalister. Mange fikk sympati for det bygda gjennomgår. Vågå har like fullt vist et reaksjonsmønster som mange utsatte mennesker møter, spesielt i mobbesaker.

Mobbing i små samfunn

Mobbing kan være vanskelig i små samfunn når mor til mobber er nær venn av rektor som er kusine til rådmannen og nabo med skolesjefen. Belastningen med å gjøre upoulære tiltak for å stoppe mobbingen kan bevisst eller ubevisst veies mot det finmaskede sosiale nettet og konsekvensene av potensielle konflikter. Rettferdighet og realitet blir lett to forskjellige ting. Venninnen som sto ved ungjenta i Øygard saken opplevde en kald skulder fra mange, til og med en avdelingsleder på skolen skal ha uttrykt støtte til anklagede. Dette bekrefter det mange mobbeofre vet. Det koster å stå ved den som er utsatt. Ofte blir mobbeofre stående helt alene.

Familier som kjemper

Familier med utsatte barn kan oppleve at barnets sosiale krets skrumper inn, telefonen stilner og foreldre familien har hatt kontakt med blir “borte”. Er det noen som står ved familien eller det utsatte barnet, kan de samme reaksjonene ramme de. En hel familie kan gå fra å være sosialt veltilpasset til å bli sosial “paria”. Det er en skjellsettende opplevelse. Mobbingen er skadelig i seg selv, men reaksjonen til miljøet rundt kan være vel så skadelig. Av og til verre. Bygdedyret er ikke vakkert.

Regjeringens mobbetiltak oppmuntrer “den gode vilje”

Vågå saken viser en av hovedgrunnen til at regjeringens innsats mot mobbing ikke gir nedgang i mobbetallene. Regjeringen oppfordrer gjennom manifester og kampanjer skolen til å ville stoppe mobbing. Det sterke presset på den “mobbefrie skole” kan i verste fall virke mot sin hensikt. Det er i dag politisk ukorrekt å være en “mobbeskole”. I festtalene smykker skoler seg med nulltoleranse, mobbekampanjer og gjerne et mobbeprogram. Når det kommer til reelle saker kan det svikte med konkrete tiltak. De som varsler om mobbing kan bli opplevd som en trussel mot skolens rykte og ansattes jobb og karriere. Når foreldre rapporterer om problemer, kan skolen tolke det som mobbing eller anse det utsatte barnet som selve problemet. Mange velger det siste. Kampen for barnets trivsel kan bli en kamp mot skolen. Det gjør veien kort til å bli isolert i nærmiljøet. De færreste opplever mobbingen selv og de fleste vil støtte skolen sin. Familien blir like sjanseløs som ungjenta var i Vågå.

Skolen kan ikke definere mobbing alene

“Vi var maktesløse ovenfor skolens nonsjalante holdning”

I en konkret mobbesak vi jobbet med tok et barn både buss og båt for å komme på en skole uten mobbing. Nærskolen lå fem minutter unna. Familien drev en hjørnestensbedrift i bygda og vurderte å legge ned og flytte slik at barnet skulle slippe den lange skoleveien. Vi var autorisert til å henvende oss til skolen på vegne av familien, men fikk mangelfulle eller ingen svar fra skolen. Rektor var i en åpenbar forsvarsposisjon. Vi var maktesløse ovenfor skolens nonsjalante holdning. Selvfølgelig kan man anmelde både rektor, kommune, fylke og skolen, men det løser sjelden den konkrete mobbesaken.

Ekstern hjelp må inn

Konfliktrådet har hatt suksess med å få til gode løsninger i mobbesaker hvor skolen har blitt “part” i saken. Alle kommuner har Konfliktråd og de ber selv om å blir brukt i mobbesaker. Det er gledelig, samtidig er Konfliktrådet en rettsinstans som i tillegg til megling også kan dømme. Vi ønsker et lavterskeltilbud hvor foreldre kan få hjelp av en kompetent instans med autoritet til å følge opp skolen i mobbesaker. I dag har verken FUG eller Barneombudet denne autoriteten. Vi har det heller ikke. Tiltak må settes i gang og følges opp til mobbesaker er løst. Mobbing er ikke så vanskelig hvis vi tar det tidlig. En sak jeg var involvert i hadde tett oppfølging helt til det utsatte barnets far selv påpekte at ukentlige statusrapporter ikke lengre var nødvendig. Det var bra nå. Saken ble i hovedsak løst den dagen vi hadde møte og tok ordet “mobbing” i vår munn. Ingen turte si det før. Gutten rakte på eget iniativ frem hånden da møtet var slutt, og ba jenta om unnskyldning. Han hadde ikke skjønt hvordan hun hadde det.

Vi må få hodet opp av sanden og se bygdedyr og mobbetroll i øynene. Med mot og kunnskap sprekker de fort. Det er viktig for barna våre, men også godt for oss rundt som fanges av dyret. Vi kan gå litt rettere i ryggen. Ingen ønsker å være en del av bygdedyret, men dessverre finnes det langt utenfor Vågås vakre dalføre.

Irma M. Rustad

Generalsekretær

Illustrasjonen er klippet fra Aftenposten, Dagbladet og VG.