Vårt arbeid for en bedre lov for barna

Denne teksten er historikk. Den bygger på foreningens egen arbeidswiki fra februar og mars 2017, skrevet mens Stortinget behandlet forslaget til nytt kapittel 9 A i opplæringsloven. Argumentene og lovhenvisningene er fra den gang. Regelverket er endret siden, så teksten beskriver hva vi mente og hvorfor — ikke hva som gjelder i dag.

Wikien lå på lov.mobbingiskolen.no og var vårt arbeidsrom: her samlet vi paragrafene, høringssvarene og tallene mens debatten pågikk. Den har vært utilgjengelig i flere år. Vi henter den fram nå fordi resonnementene fortsatt forklarer hvorfor vi mente det vi mente.

Utgangspunktet: et utvalg som ville noe annet

Djupedalutvalget ble nedsatt fordi skolen og Fylkesmannen ikke klarte å stoppe mobbing. Utvalget kom raskt til at hovedproblemet var at familiene ikke fikk hjelp når mobbingen ikke ble stoppet i skolen, og konkluderte med at Norge trengte en uavhengig, nasjonal klageinstans som ivaretar familiens interesser.

Regjeringen valgte det motsatte. Den videreførte Fylkesmannen.

Det var dette vi reagerte på — ikke at loven ble endret, men at den ble endret uten å røre det som ikke virket.

Hvorfor vi mente Fylkesmannen var uegnet

Fylkesmannen hadde da hatt ansvaret for at skolen fulgte opplæringsloven i fjorten år. Barneombudet oppsummerte erfaringene allerede i 2009:

«Mange opplyser til Barneombudet at klageprosessen har vært for ressurskrevende, og at medhold i klagen ikke førte til forbedringer lokalt. Foreldre opplyser at belastningene har vært så store at de gir opp å forfølge saken videre. Barneombudet sitter med et inntrykk av at mange av klagerne opplever Fylkesmannen som «tannløs», og opplæringslovens bestemmelser uten verdi, dersom skolen velger ikke å følge loven.»

Djupedalutvalget viste til en gjennomgang av klagesaker hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Funnene der var ikke tilfeldige svakheter, men et mønster:

Klagesakene vitnet om for dårlig kjennskap til saksbehandlingsreglene og elevenes rettigheter
Hjemmet mistet tilliten til skolen, og samarbeidet gikk i lås når skolen var mer opptatt av å forsvare seg selv enn av å hjelpe eleven
Eleven kom i skyggen av diskusjonen mellom skole og hjem
Flere elever og foreldre ble møtt med at deres virkelighetsoppfatning var feil
Det var stor forskjell på tiltakene det ble bedt om, og tiltakene som ble satt i verk
Saksbehandlingstiden var lang
Flere elever ble tatt ut av skolen før saken var ferdig behandlet

Barneombudet påpekte i tillegg at mange klagesaker endte med at Fylkesmannen stadfestet skolens vedtak, eller opphevet det og sendte saken tilbake til skolen. Behandlingen handlet i stor grad om hvorvidt forvaltningslovens saksbehandlingsregler var fulgt — i mindre grad om elevens rett faktisk var oppfylt.

Et kontrollorgan som prøver formen, men ikke resultatet, stopper ingen mobbing.

Spørsmålet vi stilte

Skolelederforbundet støttet at Fylkesmannen skulle beholde oppgaven, og begrunnet det med at Fylkesmannen allerede drev områdeovervåking, var tett på skoleeiere og skoler, førte tilsyn og hadde opparbeidet kompetanse.

Ingen av disse argumentene handler om det loven skal gjøre: beskytte barn mot mobbing.

Vi stilte spørsmålet slik: Kan den som bryter fartsgrensen velge hvem som skal gi boten? Kan bankene velge sitt eget Finanstilsyn? Likevel ble det framstilt som naturlig at de som bryter loven i skole og kommune, skulle beholde det klageorganet de kjente.

Modellen vi pekte på: Sverige

Djupedalutvalget foreslo den svenske ordningen, og vi støttet den. Sverige har hatt et uavhengig Barn- och elevombud siden 2006, organisert under Skolinspektionen, med ombudet utnevnt av regjeringen for seks år uten gjenvalg.

Forskjellen ligger i kapasiteten og i myndigheten:

Barn- och elevombudet hadde en stab på tjue personer, hvorav sytten jurister, som sto klare til å hjelpe elever og foreldre i mobbesaker
Skolinspektionen fører tilsyn ved skolene hvert tredje år, oftere ved skoler med gjentatte avvik
Ved tilsyn intervjues både ansatte, elever og foreldre
Ved alvorlige eller gjentatte lovbrudd kan Skolinspektionen bøtelegge en skole — og i ytterste konsekvens stenge den til den har planer som følger lovverket. Det har skjedd i saker om alvorlig mobbing
Alle kan henvende seg, og terskelen er lav: i 2016 kom det inn 4 792 henvendelser om lovbrudd i skolen

Dette er ikke et ombud som skriver brev. Det er et organ med kapasitet til å behandle saker og myndighet til å få dem stoppet.

Hva vi mente gikk tapt

Vi gikk gjennom lovforslaget paragraf for paragraf. Fem endringer bekymret oss mest.

Retten til å kreve enkeltvedtak falt bort

Familien kunne tidligere kreve at skolen behandlet saken etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Det ga begrunnelsesplikt, partsrettigheter, dokumentasjon og klageadgang. Aktivitetsplikten som erstattet det, har ingen av delene.

Aktivitetsplikten ble presentert som en styrking. Men en tydelig handlingsplikt lå allerede i loven: ansatte som fikk kunnskap eller mistanke om mobbing, skulle snarest undersøke saken, varsle skoleledelsen og om nødvendig gripe inn selv. De nye spesifiseringene var detaljer — det som forsvant, var beskyttelsen forvaltningsloven ga.

Klageretten forsvant hvis barnet hadde byttet skole

Forslaget slo fast at saken skulle avvises dersom den ikke gjaldt skolemiljøet på skolen der eleven gikk da saken ble meldt.

Det rammer nettopp de familiene som har flyttet barnet på grunn av mobbingen — og barn som går videre til ungdomsskole eller videregående. Det rammer også de andre barna ved samme skole, fordi forholdene der aldri blir prøvd.

Kravet til skolen ble senket

Den nye ordlyden sa at skolen skulle sørge for et trygt og godt skolemiljø «så langt det finst eigna tiltak».

Med det blir skolemiljøet trygt og godt når skolen har gjort noe egnet. I langvarige mobbesaker vil skolen nesten alltid kunne vise til tiltak. Formuleringen kunne dermed frikjenne skoleledere som hadde gjort noe, men ikke stoppet mobbingen.

At barnets egen opplevelse av skolegangen ikke skulle være avgjørende, mente vi var vanskelig å forene med barnets rett til å bli hørt.

Straffeansvaret ble svekket

Kravet for straff var uaktsomhet. Forslaget krevde grov uaktsomhet — et kriterium så strengt at bestemmelsen knapt ville komme til anvendelse.

Argumentet for endringen var at paragrafen ikke var i bruk. Det stemte ikke: i 2015 fikk en rektor påtaleunnlatelse for ikke å ha grepet inn mot mobbing, og i 2017 ble en rektor idømt bot.

Foreldelsesfristen er fem år

Et barn som ble mobbet i første klasse, mister kravet sitt det året det fyller elleve.

En rettelse vi måtte be om

I proposisjonen skrev departementet at Foreningen Mobbing i Skolen «ønsker seg noe helt annet enn fylkesmannen eller eksisterende myndigheter».

Det var feil. Vi hadde lest Djupedalutvalgets rapport og var varme tilhengere av Barneombudet som klageorgan. I høringssvaret til utvalget i 2015 skrev vi at foreslått ordning burde innføres så raskt som mulig, og at rapporten beskrev detaljert og konkret hvorfor Barneombudet var en god klageordning.

Å bli gjengitt som en organisasjon uten et konkret alternativ, når vi hadde stilt oss bak utvalgets eget forslag, gjorde det lettere å avfeie kritikken.

Hva som skjedde

Kravene ble fremmet av en rekke organisasjoner samlet. Det ble møter med politikere og Utdanningsdirektoratet, og bred dekning i NRK, Klassekampen, Dagsavisen, Bergensavisen, Vårt Land og en lang rekke lokalaviser. Barneombudet, Foreldreutvalget for grunnopplæringen, Mobbeombudet og Odin-stiftelsen advarte mot forslaget.

Resultatet ble magert. Fylkesmannen ble håndhevingsmyndighet.

Mediedekningen er samlet under Rettigheter, og gjennomgangen av kravene våre står i Ny mobbelov i 2017.

Kildene

Sitatene og henvisningene over er hentet fra foreningens arbeidswiki slik den sto 26. mars 2017. De offentlige dokumentene det vises til, er NOU 2015: 2 «Å høre til» og Prop. 57 L (2016–2017).