Skolen må sette grenser for mobberen

Mobbing og Grensesetting

“De som alltid lar barna gjøre som de vil, har fullstendig misforstått frihetsbegrepet. Det er simpelthen feigt å si til barna sine: Dere kan gjøre hva dere vil”. Astrid Lindgren

I kampen mot mobbing er det viktig å forstå mobberen sin rolle i å forårsake mobbeproblemer. Hvis det ikke settes grenser for mobberen, får man heller ikke slutt på mobbingen.

Myter om mobbere

Forskning har vist at det finnes noen fellestrekk blant dem som mobber. Ofte unnskyldes mobberen med antagelsen om at han/hun mest sannsynlig kommer fra et dårlig hjem eller har et annet problem som gjør dem utagerende. Dette er en myte; mobbere finnes i alle sosiale lag. De er ofte gode sosiale strateger med et sterkt behov for å hevde seg.

Mobbere synes å være mer hardhudet enn andre barn, og de har en svakt utviklet evne til medfølelse, Imidlertid kan de ha gode sosiale antenner og evne til å forstå andres følelser og reaksjoner. Denne evnen bruker de til å manipulere og skaffe seg en maktposisjon i barnegruppa.

Mobbere har ofte stor tro på seg selv, og fordi de sjelden får dårlig samvittighet, blir de ikke plaget av usikkerhet. Dermed kan de fremstå som sterke personligheter som blir beundret eller fryktet av de andre barna.

Det må føyes til at ikke alle barn som mobber har de karaktertrekkene som beskrives her. Barn kan også mobbe fordi de blir presset til det av andre barn eller fordi de selv blir utsatt for mobbing.

Mobbing som hersketeknikk

Mobbing er uten tvil en effektiv hersketeknikk og skaper lojalitet ovenfor lederen av gruppa; ingen ønsker jo å bli utpekt til gruppas neste mobbeoffer.

Ofte tar det lang tid før foreldre og skole skjønner hva som foregår. Det kan være lettere å få øye på symptomene enn på årsaken, og symptomene viser seg i form av endret adferd hos den som blir mobbet. Når de voksne endelig kommer til kjernen i problemet, er ofte allerede fokuset satt på mobbeofferet og hans problemer, og lite blir gjort i forhold til å sette inn tiltak mot mobberen. Altfor ofte velger man å flytte mobbeofferet ut av situasjonen istedenfor å sette inn tiltak mot mobberen. At denne løsningen velges er absurd og tragisk. Ikke bare for barnet som har vært utsatt for mobbingen, men også for de andre barna og for mobberen selv; mobberen får bekreftet at atferden hans ikke får følger for ham, han/hun vil raskt plukke ut neste offer i rekken og får lov å gå enda et skritt i retning av å utvikle et antisosialt adferdsmønster.

Usympatiske mobbere?

Mange vil ganske sikkert være uenig i denne karakteristikken av mobberen. De ønsker å tro godt om alle mennesker og vil nekte for at barn kan ha slike manipulerende og usympatiske trekk. Slike holdninger er forståelig. Det kan synes brutalt og kynisk å beskrive barn i termer som også brukes om voksne som har psykopatiske trekk. Det er forståelig at mange føler vegring mot å stemple et barn som mobber. Ofte er det vanskelig for de voksne å få øye på mobbingen. Mobberen vet hva som er akseptert og ikke akseptert atferd. Derfor blir han eller hun tidlig flink til å oppføre seg riktig når det passer seg. De voksne ser et høflig og veloppdragent barn, og det er vanskelig å få øye på barnets mindre sjarmerende sider. Imidlertid MÅ man være realistisk og akseptere og forstå psykologien bak mobbing for å kunne sette en stopper for det som skjer.

Forstå mobberens handlingsmønster

Avslutningsvis er det viktig å understreke at det er viktig å ikke demonisere mobbere, men forstå mobberens handlingsmønster. Det er nødvendig for å kunne sette en stopper for den antisosiale adferden som mobbing er. Alle ønsker vi å tro det beste om våre barn, men vi gjør alle barna en stor bjørnetjeneste ved å ta på oss skylapper og ikke gripe inn når barn plager andre barn. Barn trenger grensesetting, og vi voksne må lære barna hva som er akseptabel adferd. Mobbing må stoppes. Det er skolen og de voksnes ansvar å sørge for et trygt læringsmiljø for barna. Tar vi ikke dette ansvaret, svikter vi barna våre.