Vi takker for invitasjon til å gi høringsinnspill til den nye Opplæringsloven. Vårt innspill dreier seg om elevens psykososiale miljø, den såkalte "mobbeparagrafen".
Vi jobbet aktivt med NOU 2015:2, “Å høre til”, helt frem til loven ble vedtatt i 2017. De fleste tiltak vi anså som helt nødvendig for å bedre barnas skolemiljø, ble ikke tatt til følge. I fellesskap med juridiske eksperter og andre interesseorganisasjoner lagde vi et opprop for å forhindre at lovforslaget reduserte eksisterende rettigheter. Vi fikk lite gjennomslag.
Nå viser Elevndersøkelsen at mobbetallene siste år gikk ned fattige 0,5%. Vi ser det som et resultat av det mangelfulle lovarbeidet i 2015-17. Nå skal “mobbeloven” på nytt revideres. På utvalgets nett-forside er det kun én artikkel om krenkelser, den er av Utdanningsforbundets leder som ønsker bedre rettsvern - for lærerne.
Kapittel 36 om elevens psykososiale miljø nevner ikke den marginale nedgangen i mobbetallene, eller hvor dårlig vår klageordning virker i forhold til den svenske. Vi har mer mobbing, et mer tungrodd klagesystem og bruker langt mer penger enn Sverige. Samtidig har vi ingen oppreisningordning for ofrene, slik de har.
Kapittelet på hele 50 sider fremstår som en vurdering OM man skal fortsette å gi barna de rettighetene de har i dag. Svaret blir flere steder Nei, og barnas rettigheter reduseres ytterligere. Utvalget legemliggjør et ekspertvelde som på plettfritt språk, med perfekt jusforståelse, reduserer barnas rettssikkerhet.
Det er en underdrivelse å si at vi er skuffet.
I forrige lovrunde mistet vi retten til å kreve enkeltvedtak. Forvaltningsloven gir strenge krav til dokumentasjon i enkeltvedtak, som vi dermed mistet. For å redusere tapet ble det innført et dokumentasjonskrav med aktivitetsplikten. Nå skal skolen kunne dokumentere det se selv finner "nødvendig".
Dokumentasjon er avgjørende for å få progresjon, for å kunne dokumentere prosessen, enten det gjelder skolebytte, oppfølging av barnet eller erstatningskrav. Med en bisetning er barnas rettsvern svekket.
Når elever krenkes av læreren er barnet nærmest forsvarløst. Derfor ble det innført en skjerpet aktivitetsplikt, med pålagt varsel til skolens eier.
Nå skal det kun varsles hvis rektor mener det er grunn til det.
Det asymmetriske maktforholdet, hvor rektor og lærer har definisjonsmakten, var årsaken til at varslingskravet kom inn. Asymmetrien har ikke endret seg og kravet bør beholdes.
I forrige lovrevisjon mistet barnet klagerett ved skolebytte. Barn som mobbes bytter ofte skole, og får ofte lang reisevei for å slippe mobbingen. Det er avgjørende at klagesaker behandles selv om barnet er på en trygg skole. Målet er at barnet kan gå på nærskolen sin. Tidligere kunne vi gjøre foreldrene oppmerksomme på at de må klage før skolebytte, nå er ikke det engang mulig. Man kan i verste fall risikere at barn holdes i et helsefarlig miljø for å beholde klageretten.
I tidligere lovtekst vill en undersøkesle som viste dårlig skolemijlø utløse aktivitetsplikten. Nå skal kun undersøkelser skolen selv har satt i gang utløse den. Det ekskluderer blant annet elevundersøkelsen, som er elevenes egen informasjon om mobbing, og er verdensledende både i innhold, kvalitet og omfang.
Å varsle om mobbing er for mange en stor belastning. Denne lovendringen øker risikoen for at barn og familier må ta belastningen med å varsle.
"Utvalget tar derfor ikke stilling til dette spørsmålet"
I Sverige får mange familier en oppreisning når de får medhold i klagesaker. Det er en kjærkommen hjelp i en svært vanskelig situasjon, som også ofte går ut over økonomien. I 2017 ble vi lovet en lignenede oppreisningsordning i Norge.
Lovendringen i 2017 ble raskt implementert, med unntak av oppreisningsordningen. I 2018 leverte Utdanningsdirektoratet en utredning om implementering, men i 2020 er den ennå ikke på plass. Opplæringslovutvalget gjør ingen forsøk på å fremskynde prosessen, men skriver at "Kunnskapsdepartementet vil vurdere om det bør innføres en oppreisningsordning for skolemiljøsaker."
Den lovede ordningen har ikke bare blitt trenert, det har blitt til et "OM det bør innføres". Dette er et av tiltakene som ville hjulpet flest familier på en effektiv måte. Ikke bare trenger de en håndsttrekning i en økonomisk vanskelig situasjon, det gir også en opplevd oppreisning som kan gjøre det enklere å gå videre.
Sett i lys av at vi har en langt dyrere og mindre effektiv klageordning enn vårt naboland Sverige, er det underlig at de i over 10 år har tatt seg råd til en oppreisningsordning i mobbesaker, mens vi ikke får det til.
Formuleringen flytter fokus fra barnets opplevelse, til å bli et definisjonsspørsmål om skolen har egende tiltak. Denne svekkelsen kom i 2017 og videreføres i det nye forslaget.
Mobbeproblemet er størst på barneskolen, noen barn blir traumatisert allerede i 1. klasse. Hvis for eksempel et barn på 6 år skades for livet i sitt første skoleår, er saken foreldet før barnet fyller 12. Foreldelsesfristen for seksuelle overgrep mot barn ble fjernet i 2014, når blir den fjernet i mobbesaker?
Loven beholder muligheten til å flytte elver som krenker andre, men denne mulighene brukes svært sjelden. Til sammenligning flykter elever fra mobbing over hele landet, nesten hver dag. Fylkesmannen svikter barna når det gjelder å flytte elevene som utfører krenkelsene.
Den eneste endringen utvalget har for disse barna, er at de nå helt mister klageretten, selv om de klager før de bytter til en skole, som ofte ligger langt unna nærskolen.
I 2017 fikk Fylkesmannen mulighet til å i legge skolens eier tvangsmulkt og dagsbøter. Dette er viktige virkemidler, men Fylkesmannen vegrer seg for å ta det i bruk. Utvalget antyder at den ikke blir tatt i bruk fordi det kanskje ikke er “behov for den”.
I Sverige er mobbetallene lavere, nettopp fordi man har en sterk klageordning med gjennomføringskraft, blant annet med pålegg og bøter.
Fylkesmannen må få klare retningslinjer for når de skal bruke tvangsmulkt og dagsbøter. Hvis ikke virkemidlene bir brukt i tråd med retningslinjene, bør deres egnethet som klageorgan revurderes.
Dyktige lærere stopper krenkelser i klasserom hver dag. Det er når krenkelsene ikke stoppes at problemene oppstår. Alle skoler ønsker å være mobbefrie, men hvis det går prestisje i å ha en mobbefri skole, kan foreldre som varsler om krenkelser møte motstand. De og deres barn kan bli problemet. Da er det avgjørende at de har en god klageordning for å få endret skolens praksis.
Klageordningen bør være en nasjonal og sikre høy kvalitet og likebehandling. I dag er klagegangen desentralisert til Fylkesmannkonstorene, noe som gir store variasjoner i hjelpen familiene får. Dette er dokumentert av NORCE i fersk rapport.
Klageordningen bør være helt uavhengig av skolene de skal korrigere. I dag har Fylkesmannskontorene en tosidig rolle, som veileder og støtte til skolene, samtidig som de er klagerogan med mulighet til å straffe. Det er få som greier å håndtere en slik dobbeltrolle, Fylkesmannen er ikke et unntak.
Utvalget unnlater å ta diskusjonen om klageordning er egnet. Det blir faktisk feilaktig fremstilt som en ny klageordning, men Fylkesmannen har vært klageorgan for skolemiljøsaker lenge før ny "mobbelov" i 2017.